S I L E N T I U M

Mens verden, samfunnet og tiden raser av gårde, søker jeg inn i tett furuskog. Der snøen nettopp er drenert av vårens varme luft. Inntil et tre sitter jeg. Helt stille. Dette er min hemmelighet. Min rus! Jeg er hektet på stillhet. Kan ikke få nok av; s t i l l h e t

 

Rundt meg, tett i tett med trær. Lange stammer. Korte. Noen unge, noen gamle. Et og annet er dødt, det ser man på greinene.

 

Her. Her. Nå!

 

Hvorfor, tenker du?

 

Jeg takker stillheten. Når jeg gav meg tid til stillhet. Lytte til tankene mine. Da først forstod jeg essensen av den jeg er og det vi er en del av. Hva som måtte skje. Jeg ble fri i stillheten.

 

Det er så mye støy og larm rundt oss. I livet. I samfunnet.

 

Jeg sier; hysj! Vær stille. Sjelen din har noe å si deg.

 

Dette er patetisk tenker du. Har ikke tid. Må forte meg videre i livet.

 

Men stillhet er abstrakt. Det er immaterielt og vakkert.

 

Gi det en sjanse.

 

Vær stille.

 

Sjelen din vil så gjerne.

 

Stille 1