Den nakne sannhet

”Du er aldri mer genuint deg selv, mer ditt innerste selv enn når du er stille. Når du er stille, er du den du var før du midlertidig ikledde deg denne fysiske og mentale formen som kalles person” skriver Eckhart Tolle i boken sin En ny jord.

 

Jeg befinner meg i et kloster, nord i Italia, ved foten av Alpene. Omgitt av en solid og trygg mur, i en vakker og frodig hage. Der fuglene synger med en vakker klarhet. Mangfoldige og samstemte. Og under nonnenes omsorg og daglig stell. Her, på dette klosteret skal jeg lære å tre inn i stillhet. Jeg skal lære å være stille i omgivelser hvor stillheten er praktisert i over 100 år. Her skal jeg utforske og gå dypere inn i et stille univers.

En reise i stillhet. Den startet jeg med en visshet om hvem jeg er. Nå virker det så ukjent. Stillheten jeg opplevde rommet så uendelig mange aspekter til livet som har endret mitt syn på den jeg var. Jeg opplevde et sterkt nærvær til dette livet som leves. Min sjel eller mitt hjerte, om du vil, tredde frem i full blomst. Jeg ble kjent med mitt genuine meg for aller første gang. En naken sannhet. Denne reisen var langt i fra enkel. Men tiden var inne.

Tiden for å legge alle kortene på bordet. Frykten, sabotørene og egoet. I stillhet skulle jeg få dem servert på et fat for så å kunne evaluere dem med nysgjerrighet og omsorg. Forståelse og undring. Tiden var inne for å se på meg selv med nye øyne. Inn i livet mitt kom en vakker blomst, en ny dimensjon og et nytt vennskap. Hva så? Tenker du. For brått tar reisen slutt og man lander på Kjevik. Tilbake til alle dem og tingene. Til støyen og samfunnet man skal innrette seg etter. Til markedsplassen. Hva nå? Med en ny innsikt og med en fornyet ro. Skal jeg finne tilbake. For nå har jeg en innsikt som jeg ikke kan reversere. Heller ikke glemme.

Nå vil jeg leve med en nærhet til meg selv. Jeg har kjent på nerven ved livet og er i stand til å se på meg selv med nye øyne. Jeg forstår mine egosentriske trekk.Dem har jeg brekket opp lag for lag. Nøye studert og analysert. Jeg har observert og vedkjent mine sabotørene som livet er fylt med. Og ikke minst frykten, som er en så stor del av livet og som daglig bekjempes. Som om jeg nå kan se på meg selv i et fugleperspektiv.

Med litt omsorg og forståelse når autopilotene mine setter inn. Når frykten for ikke å lykkes, bekymringer for mine nærmeste, eller savnet etter ting, dukker opp. Når livet blir litt vanskeligere og mørket kryper tett på. For nå vil jeg bryte ut av et ego som styrer meg og leve med et nærvær til livet. Til mitt nye vennskap. Rakk du alt dette på en liten reise til Italia, tenker du? Jeg ”kledde” meg naken og fant sannhet.

 

Tove Hertzberg

Min melodi

Så sitter jeg her med ryggen til et furutre omgitt av grønn skog og er stille. Stillheten er min nye venn. Det føles litt feil men også litt trendy. Tiden. Som om jeg tar min egen tid tilbake. Hvorfor skal det føles feil?

 

I stillheten sitter jeg og er mind-full. Mindfulness. Et velkjent ord for det fleste nå. Et ord jeg ikke liker. For jeg ønsker å være ”mind-empty” Mindtemptiness. Tom for støy, ord og tanker som forurenser. Jeg ønsker å være tom i sinnet. Bare min melodi vil jeg høre. Min melodi fra det dypeste i sjelen. Kun den skal spille i harmoni med min hjerterytme og min pust.

 

Det er noe hellig over det å finne frem til sitt indre instrument. Til den melodien som er din. Selvinnsikt. Kjenne forskjellen mellom tanker og bevissthet. Stille spørsmål ved tankene mine. Men ikke la tankene mine bestemme hvem jeg er. Heller ikke la bedømmelsen bestemme hvem du er. For å leve slik, kun lytte til tankene og bedømme alt som man ikke forstår eller kjenner, er å sove. Å leve slik er å sove. Jeg vil være våken. Kjenne jeg lever på nytt og på nytt i hvert øyeblikk.

 

Da blir melodien tydeligere. Min melodi.

 

På innsiden.

 

På utsiden er jeg tilbake til hverdagen. Til livet som leves med mann, barn og hund. Hus og bil. Arbeid og internett. Aktiviteter. Og til alle rollene jeg har i livet som meg. Det er her livet rører på seg og melodien blir svakere og kanskje helt borte.

 

Forfatteren; Kristin Flood, beskriver i sin bok; Amor Fati, hvordan praktisere 50/ 50. 50% på innsiden og 50% på utsiden samtidig. Tillate å ikke være helt konsentrert om det fysiske som skjer rundt oss men samtidig gi plass til å fokusere på vårt indre liv.

 

På innsiden danser jeg til min melodi.

 

På utsiden møter jeg frykten i rollen som mor. For hun, min datter, får meg til å tenke; ”Jeg ser henne selvsikker men så uviten om livet. Fremtiden. Hun har hele hjertet mitt, men er det nok? Vil hun klare å finne sin melodi, den som har en helt spesiell plass i det store symfoniorkesteret – jorden?”

 

50/50

 

Akkurat nå velger jeg 100%. På innsiden og danser videre til min melodi.

Trykk sommer fiolin copy

 

S I L E N T I U M

Mens verden, samfunnet og tiden raser av gårde, søker jeg inn i tett furuskog. Der snøen nettopp er drenert av vårens varme luft. Inntil et tre sitter jeg. Helt stille. Dette er min hemmelighet. Min rus! Jeg er hektet på stillhet. Kan ikke få nok av; s t i l l h e t

 

Rundt meg, tett i tett med trær. Lange stammer. Korte. Noen unge, noen gamle. Et og annet er dødt, det ser man på greinene.

 

Her. Her. Nå!

 

Hvorfor, tenker du?

 

Jeg takker stillheten. Når jeg gav meg tid til stillhet. Lytte til tankene mine. Da først forstod jeg essensen av den jeg er og det vi er en del av. Hva som måtte skje. Jeg ble fri i stillheten.

 

Det er så mye støy og larm rundt oss. I livet. I samfunnet.

 

Jeg sier; hysj! Vær stille. Sjelen din har noe å si deg.

 

Dette er patetisk tenker du. Har ikke tid. Må forte meg videre i livet.

 

Men stillhet er abstrakt. Det er immaterielt og vakkert.

 

Gi det en sjanse.

 

Vær stille.

 

Sjelen din vil så gjerne.

 

Stille 1